Posts Tagged 'skogsfugl'

Husk å se opp!

Det er fort gjort å bli sliten og umotivert etter timer med endeløs vandring på jakt, uten å se snurten av fugl. Allikevel er det viktig å alltid være på hugget, selv om øynene helst vil hvile på jaktstøvlene. Du vet aldri hva som skjuler seg bak neste busk, eller hva som kan komme flyvende over deg i tretoppene. Jeg ble sliten og umotivert. Det kostet meg desverre en flaske whisky.

Rena_jakt_skogsfugl

Det er ikke alltid på bakken det skjer. Av og til kan det komme én og annen overflyver. Foto: Thomas Lie Larsen

Én av mine beste venner og jaktkompis, Sverre Haugen, er den jeg ser mest opp til når det kommer til jakt og fiske. Jeg har nevnt ham i tidligere innlegg – «han som alltid får mest og størst», enten det er fisk eller fugl. Under helgas skogsfugljakt inngikk vi et veddemål: Den som skyter den største tiuren får en flaske whisky av den andre. Jeg angrer litt nå.

Sverre har den evnen at han aldri gir seg. Dette er superheltevnen hans. Han er først ute av døra om morgenen og kommer sist hjem på kvelden. Han er den som «bare» skal sjekke den lille toppen, eller gå 20 meter til siden for å få med seg en spennende myr. Sånt lønner seg, men nok skryt av mannen som frarøvet meg en flaske whisky!

Vi hadde gått noen timer uten å se fugl. Oban markerte et par ganger, men ingenting å se. Terrenget var kjedelig og langt fra optimalt. Enten var det for tett skog uten skuddsjanser, eller så var det store åpne områder hvor fuglen kunne se oss på lang avstand. Hadde vi ikke hatt sjokolade i sekken ville motivasjonen sunket som en stein.

Sverre og Oban_jakt

Etter noen timer uten fugl er det greit å hvile seg litt i lyngen. Sverre Haugen og Oban motiverer seg for nye muligheter. Foto: Thomas Lie Larsen

Så hørte vi det! To kjappe skudd noen hundre meter foran oss, så to nye skudd. Jeg stod godt planten i tett skog mens Sverre stod i mer åpent terreng. Jeg ble nødt til å komme meg ut av tetta for å se hva som kunne komme mot oss. Febrilsk bakser jeg meg gjennom trærne, og noen sekundere senere kommer det et flak av en tiur glidende over oss. Jeg skimtet den såvidt gjennom tretoppene da sola fikk tiurkroppen til å glitre mot den blå himmelen.

Etter å ha avfyrt et skudd som tydelig bommet, mister jeg balansen og går på trynet i bakken. Ja, jeg vet. To kjappe skudd fra Sverre og jeg ser tiuren snurre 360 grader i luften og faller i bakken. Med adrenalin til tusen og pipestemme klarte jeg å skrike, «Aport! Oban, aport!». Så tenkte jeg på den whiskyflasken jeg ble nødt til å kjøpe…

tiur_sverre haugen_skogsfugl

At en jeger i gjennomsnitt må gå 40 dager på jakt for hver tiur, gjør det ikke lite gøy når man først feller en. Her holder Sverre stolt opp tiuren på 4,2 kilo. Foto: Thomas Lie Larsen

Det er vel ingen moral i denne jakthistorien. Kun et tips om at du alltid må se opp etter å ha hørt skudd i terrenget. Du vet aldri om skremt fugl flyr din vei. Jo, en annen ting! De gamle er alltid eldst, og jeg håper inderlig at Sverre deler et glass eller to med meg…

Skitt jakt!

Reklamer

God påske!

Husk å slappe av i påsken, alle sammen!

Pust i bakken

Jørgen Sandbakken og bretonen Fia tar en velfortjent pust i bakken. Foto: Thomas Lie Larsen

To tette og en badehette

Dette innlegget skulle opprinnelig bli en skrytehistorie av fjorårets tiur. Et «beist» med vinger og livsgnist på 4,4 kilo som ikke ville dø. En noe makaber innledning, men det kommer et poeng – bly eller ikke bly.

Som et forord anbefaler jeg deg å lese NJFFs guide til hagleammunisjon fra 2008.

Hagleammunisjon

Det er flere ulike typer ammunisjon til hagle. Nummer to fra høyre er bly, noe som i dag er ulovlig i Norge. Foto: Thomas Lie Larsen

Det var 11. september. Sola skinte og det var varmt i lufta. Jeg var på en formiddagsøkt et par steinkast unna hytta og hadde latt Oban ligge igjen på hytta etter en fin morgenøkt. Jakta varer lenge og det er dumt å slite ut hunden de første dagene.

Etter ti minutter gjennom tett skog kom jeg fram til «Tiurberget». En lang hogstflate som slynger seg ned i en slak åsside ned til mer vegetasjon. Her har vi ofte sett storfugl og jeg hadde go’følelsen. Den følelsen når du vet noe kommer til å skje.

Finnskogen_jakt

Et kort hagleskudd unna «Tiurberget» i Finnskogen. Ja, det kan være ganske idyllisk. Foto: Thomas Lie Larsen

Sakte beveget jeg meg oppover åssiden med tommelen på sikringen. Skritt for skritt med blikket stivt rettet oppover lia. Om jeg hadde vært en tiur, ville jeg garantert ha bodd her. Så hørte jeg det! Lyden av en grein som knakk skrått opp til venstre for meg, etterfulgt av kraftige vingeslag. Ut fra trærne kom det flaksende en stor og skinnende svart skapning. Jeg kastet opp hagla og fyrte av to kjappe skudd. Tiuren kastet på seg og jeg så fjær i lufta. Treff!

Tiuren skrånet ned mellom noen trær og jeg hørte krasjlandingen 20-25 meter unna. Jeg går mot stedet der fuglen landet mens jeg lader hagla. Jeg vet at en tiur er hardskutt, men i dag skulle jeg finne ut hvor hardskutt en tiur kan være.

Jeg rundet et tre og fikk øye på den flotte fuglen. Fuglen som vi jegere i gjennomsnitt bruker 40 dager på jakt for å felle. Nå satt den der i lyngen, med brukket vinge og så overraskende lite død ut. To skudd på 30 meter trenger ikke å være fatalt, men gode treff er gode treff.  Jeg valgte å gi den enda et skudd og gikk et stykke tilbake før jeg avfyrte. Tre skudd og tiuren levde i beste velgående. Skjøt jeg med løskrutt?

Å løsne flere skudd var uaktuelt med tanke på kjøttet, og tanken på å gripe etter fuglen med bare hendene fristet ikke. Jeg tok ut patronene av hagla, gikk noen skritt nærmere og klasket til med løpet. Fortsatt i livet. Ett slag til i hodet og fuglen lukket endelig øynene. Tre skudd og to slag med hagla måtte til – og jeg som gir tommel opp for human jakt.

Tiur

Etter tre hagleskudd og to slag i hodet med løpet, segnet tiuren endelig om. Rocky så seg nødt til å sjekke hva dette var for en supertiur. Foto: Jørgen Halvorsen

Den normale gleden ved å skyte en tiur var borte. En fantastisk jaktopplevelse var blitt gjort om til skyldfølelse ved å la den flotte fuglen lide unødvendig. Som jeger respekterer jeg fuglen og jeg føler meg priveligert som kan få være med på sjeldne jaktøyeblikk. Når det blir som dette, er ikke jakt like gøy. Å se fuglen lide unødvendig på grunn av dårlig ammunisjon er trist. Ja, det skjer desverre at vi skadeskyter. Mye skyldes dårlig skytetrening fra jegerens side, men ofte er min erfaring er at dette skyldes dårlig ammunisjon.

Blyhagl er forbudt i Norge, men de fleste jegere er enige om at dette er den mest humane ammunisjonen å jakte med.

Tilbake ved hytta gjorde jeg et forsøk. Jeg satte opp en fem centimeter tykk isoporplate 20 meter unna. Jeg ladet hagla med ammunisjonen jeg brukte på tiuren (bismuth) og gjordet et par testskudd. Resultatet var overraskende, men mest skremmende. Halvparten av haglene hadde ikke gjennomboret isoporet og mange hagl og fragmenter hadde ikke engang penetrert overflaten. Jeg skiftet til blyammunisjon og samtlige hagl gikk gjennom den tynne isoporplata. Dette fikk meg til å tenke at den tiuren kunne helt sikkert ha sluppet unna uten unødvendige lidelser.

Blyhagl har i over 100 år vært brukt til jakt uten at det er påvist forgiftning av miljø eller mennesker. Den eneste forgiftningen blyhagl kan føre til, er der ender og vadefugler beiter i bunnsedimentet på gruntvannsområder, og får blyhagl i kråsen som følge av beitemønster. Flere politikere og partier heller mer og mer mot innføring av blyammunisjon igjen. Det er positivt.

Det foregår en underskriftskampanje for å få tilbake blyhagl. Om du er interessert i færre skadeskytinger og mer human jakt, foreslår jeg at du signerer denne. «Ja til innføring av blyammunisjon».

Skitt jakt!

Nok en jaktstart!

Da var det 10. september igjen – julaften for noen av oss! Jaktstart i år legges til et terreng ikke langt unna Rena. Både hytte og jatterreng tilhører Nordstrand jeger- og fiskeforening, og har tidligere år vært et fantastisk bra område med mye fugl.

Storfugljakt 025

Sverre Haugen viser stolt fram en orrhane skutt i samme terreng. Bildet er tatt i 2003. Foto: Thomas Lie Larsen

Jeg står aldri så tidlig opp ellers i året som jeg gjør 10. september. Ikke alle er født A-mennesker. Heller ikke A-hunder.

IMG_1002

Oban er ikke den første opp om morgenen. Da er det greit å kunne låne soveposen til matfar mens vi andre ordner frokost. Foto: Thomas Lie Larsen

IMG_0975

Frokost og kaffe før den store dagen. Ostesmørbrød til lunsj må til – en sikker vinner. På bildet er Steinar og Per Øyvind, to dyktige jaktkompiser. Foto: Thomas Lie Larsen

IMG_0978

Litt utstyrsjekk før dagen kan starte. Fantastisk vær og forventningene er på topp. Foto: Thomas Lie Larsen

Som de fleste fuglejegere vet, har ikke de siste årene vært helt de store. Dette merket vi allerede den første dagen, som vanligvis er en av de beste dagene i hele sesongen.

IMG_0980

Lite fugl i terrenget, men like blid. Jeg merker stor forskjell på Oban fra i fjor. Mer 2på» og har helt klart fått mer jakt i nesa. Foto: Thomas Lie Larsen

IMG_0983

Taiga og Oban i lyngen etter noen varme timer i søk. Foto: Thomas Lie Larsen

Hunden min går relativt kort og passer helt klart bedre i skogen enn på fjellet. Taiga derimot, er en ivrig liten gordon setter-tispe som gjerne går flere hundre meter i tett skog. Steinar har derfor valgt å bruke GPS på henne, en Garmin Astro, noe som er overraskende effektivt. Desverre var det flere tilfeller hvor hun tok stand, men slapp seg før vi rakk å komme fram. Hun er fortsatt ung og blir helt klart en vass fuglejeger.

IMG_0984

Steinar med sin Garmin Astro. Et veldig effektiv verktøy for å vite hvor hunden er til enhver tid. Denne markerer også stand.

IMG_0996

Etter endt jaktdag ble det holdt et lynkurs i hvordan hundepeileren fungerer. På bildet er Steinar og Even. Sistnevnte er leder i Nordstrand jeger- og fiskeforening. Foto: Thomas Lie Larsen

Nå skal det sies at selv med dyrt utstyr til både hund og jeger, er man til syvende og sist avhengig av fugl i skogen for å fylle sekken. Dette var desverre ikke tilfellet her, men én orrhane var undertegnede så heldig å felle i stand for Oban. Det tar nok et par år til før fuglebestanden er oppe på normalen igjen. Det er hvertfall lov å håpe!

IMG_0985

Det fungerer fint å bruke god tid på pauser også. Hvertfall når det ikke kryr av fugl. foto: Thomas Lie Larsen

Skitt jakt, jegere!

En måned før jaktstart

Det er litt under en måned til jaktstart, så Oban og jeg pakket snippesken og satte nesene mot jaktterrenget i Finnskogen. Årets fugletaksering var ennå ikke unnagjort så spenningen var stor. Hvordan står det til med bestanden i år i motsetning til i fjor? Deler av skogen har fått gjennomgå av hogst, men vi krysser fingrene for at de fjærkledte har nok å boltre seg på.

Deler av terrenget har fått kjenne øks og sag siden sist. Foto: Thomas Lie Larsen

På en drøy time så vi én tiur og tre orrfugl. Oban hadde også et par fine stander. Nok til at jeg har troen før årets eventyr starter 10. september…

Nyttårstiur!

Mange velger å spise kalkun på nyttårsaften. I år valgte vi en liten vri – helstekt tiur med stuffing!

1. Man tager en tiur:

tiur 4,3 kg

2. Tiuren ribbes:

3. Tiuren legges i en ildfast form og fylles med deilig stuffing:

4. Etter endt steking deles tiuren opp:

5. og serveres på en seng av stuffing ala tiur, syltet gresskar og jordskokkpure. Ja, det smakte :)

Desemberjakt og julefryd

Jakta nærmer seg slutten og det er kun få dager igjen før skogsfuglen igjen kan ta seg en velfortjent juleferie. En potensiell siste jakthelg valgte vi å legge til helgen som var da værvarslet smilte til oss. Skyfri himmel og 10-15 minusgrader var meldt, så bilen ble pakket nok en gang med kribling i kroppen…

Klare for første jaktdag. Fra venster – Sverre Haugen, Per Øyvind Skard og Thomas Lie Larsen. Foto: Thomas Lie Larsen

Det å gå på jakt i midten av desember er jammen noe helt annet enn tidlig i september. Når vinteren først tar grep rundt naturen så forandrer alt seg. Kulda trenger gjennom lagene med ull, og stillheten overdøver skogens vanlige lyder. Man går nesten på en seng av bomull. Det er flott, men samtidig annerledes. Selv om vi jakter på det samme blir jaktformen, sansene og opplevelsen forandret, og jeg anbefaler det på det sterkeste!

Sverre Haugen i Kong Vinters rike. Foto: Thomas Lie Larsen

Vi så en del fugl denne helgen, men overraskende få i topp. Dette viser at toppjakt ikke kun handler om perfekte værforhold og kunnskap, men også om flaks. Et par sjanser bød seg på gruppa, men fuglene som satt i trærne slo til vingene før skudd ble avfyrt. Uten at dette la noen demper på gjengen fikk vi en alle tiders årets siste jakttur like oppunder jul. God mat og mimring fra tidligere turer i år kan man leve lenge på! Så får vi heller smøre oss med tålmodighet til neste høst, for skogsfuglen skal ingen steder…

Likevel ble søndagen en opptur, for like etter lunsj spratt det opp to orrhaner som hadde søkt ly innunder et grantre. Det har visst blitt en god vane, for på meg ble det nok en søndagshane :)

Årets siste skogsfugl i sekken. Foto: Sverre Haugen

GOD JUL OG GODT NYTTÅR!


Fyll inn eposten din og få beskjed om nye innlegg på mail.

Bli med 13 andre følgere

Blogglisten
Bloggurat
Reklamer