Posts Tagged 'weimaraner'

Husk å se opp!

Det er fort gjort å bli sliten og umotivert etter timer med endeløs vandring på jakt, uten å se snurten av fugl. Allikevel er det viktig å alltid være på hugget, selv om øynene helst vil hvile på jaktstøvlene. Du vet aldri hva som skjuler seg bak neste busk, eller hva som kan komme flyvende over deg i tretoppene. Jeg ble sliten og umotivert. Det kostet meg desverre en flaske whisky.

Rena_jakt_skogsfugl

Det er ikke alltid på bakken det skjer. Av og til kan det komme én og annen overflyver. Foto: Thomas Lie Larsen

Én av mine beste venner og jaktkompis, Sverre Haugen, er den jeg ser mest opp til når det kommer til jakt og fiske. Jeg har nevnt ham i tidligere innlegg – «han som alltid får mest og størst», enten det er fisk eller fugl. Under helgas skogsfugljakt inngikk vi et veddemål: Den som skyter den største tiuren får en flaske whisky av den andre. Jeg angrer litt nå.

Sverre har den evnen at han aldri gir seg. Dette er superheltevnen hans. Han er først ute av døra om morgenen og kommer sist hjem på kvelden. Han er den som «bare» skal sjekke den lille toppen, eller gå 20 meter til siden for å få med seg en spennende myr. Sånt lønner seg, men nok skryt av mannen som frarøvet meg en flaske whisky!

Vi hadde gått noen timer uten å se fugl. Oban markerte et par ganger, men ingenting å se. Terrenget var kjedelig og langt fra optimalt. Enten var det for tett skog uten skuddsjanser, eller så var det store åpne områder hvor fuglen kunne se oss på lang avstand. Hadde vi ikke hatt sjokolade i sekken ville motivasjonen sunket som en stein.

Sverre og Oban_jakt

Etter noen timer uten fugl er det greit å hvile seg litt i lyngen. Sverre Haugen og Oban motiverer seg for nye muligheter. Foto: Thomas Lie Larsen

Så hørte vi det! To kjappe skudd noen hundre meter foran oss, så to nye skudd. Jeg stod godt planten i tett skog mens Sverre stod i mer åpent terreng. Jeg ble nødt til å komme meg ut av tetta for å se hva som kunne komme mot oss. Febrilsk bakser jeg meg gjennom trærne, og noen sekundere senere kommer det et flak av en tiur glidende over oss. Jeg skimtet den såvidt gjennom tretoppene da sola fikk tiurkroppen til å glitre mot den blå himmelen.

Etter å ha avfyrt et skudd som tydelig bommet, mister jeg balansen og går på trynet i bakken. Ja, jeg vet. To kjappe skudd fra Sverre og jeg ser tiuren snurre 360 grader i luften og faller i bakken. Med adrenalin til tusen og pipestemme klarte jeg å skrike, «Aport! Oban, aport!». Så tenkte jeg på den whiskyflasken jeg ble nødt til å kjøpe…

tiur_sverre haugen_skogsfugl

At en jeger i gjennomsnitt må gå 40 dager på jakt for hver tiur, gjør det ikke lite gøy når man først feller en. Her holder Sverre stolt opp tiuren på 4,2 kilo. Foto: Thomas Lie Larsen

Det er vel ingen moral i denne jakthistorien. Kun et tips om at du alltid må se opp etter å ha hørt skudd i terrenget. Du vet aldri om skremt fugl flyr din vei. Jo, en annen ting! De gamle er alltid eldst, og jeg håper inderlig at Sverre deler et glass eller to med meg…

Skitt jakt!

Reklamer

Årets viltsporhund 2012

Det var en glede å åpne månedens utgave av «Fuglehunden». Oban var blitt kåret av NWK til årets viltsporhund i 2012!

Årets viltsporhund 2012

Årets viltsporhund i 2012. Foto: Thomas Lie Larsen

Det lønner seg altså å trene. En dose talent fra hundens side skader heller ikke.

Skitt jakt!

En måned før jaktstart

Det er litt under en måned til jaktstart, så Oban og jeg pakket snippesken og satte nesene mot jaktterrenget i Finnskogen. Årets fugletaksering var ennå ikke unnagjort så spenningen var stor. Hvordan står det til med bestanden i år i motsetning til i fjor? Deler av skogen har fått gjennomgå av hogst, men vi krysser fingrene for at de fjærkledte har nok å boltre seg på.

Deler av terrenget har fått kjenne øks og sag siden sist. Foto: Thomas Lie Larsen

På en drøy time så vi én tiur og tre orrfugl. Oban hadde også et par fine stander. Nok til at jeg har troen før årets eventyr starter 10. september…

Første fugl skutt for Oban i stand

En helg på høsten uten jakt er som pizza uten ost. Kjedelig. Med pakket bil og forventninger satte Oban og jeg nok en gang kursen mot jaktkoia. Denne turen skulle forandre noe i et lite fuglehundhode…

Oban går som normalt i skogen. Det vil si kort og uten noe særlig jaktlyst. Han stopper ofte og titter på meg før hodet går ned i lyngen igjen. Snuser litt her og tisser litt der. Veldig uselvstendig i søket og lurer hele tiden på hva jeg foretar meg. Jeg må aktivt sende han ut gang på gang for at han i det hele tatt skal løpe noen titalls meter, før han igjen stopper apatisk opp og ser på meg. Noe er galt. I frustrasjon kaller jeg han inn, tar av han bjella og lar han gå bak meg et godt stykke før jeg på ny sender han ut igjen, men denne gangen uten bjelle. Det som så skjer kan jeg ikke forklare. Fra å ha gått som en sekk med poteter søker han nå i full fart. Slipper seg med vinden og krysser frem og tilbake. Så får han overvær av fugl og sniker seg inn i en klynge med trær. Han nærmest lister seg bortover lyngen og jeg ser halen gå som en trommestikke før den stivner til…stand! Med bankende hjerte kommer jeg meg i posisjon bak han, og akkurat da letter fuglen. Et skudd runger gjennom skogen og en voksen orrhøne faller i bakken. Endelig!

Orrhøne skutt for Oban.

Dagen derpå går han igjen bra og har tydeligvis lært noe av dagen før. Det er fortsatt tidvis litt sosing, men helt klart en stor forbedring. Jo lenger ut på dagen, jo bedre jakter han. Nå oppfører han seg som en fuglehund i skogen, og det er en fryd å se han løpe. Jeg lurer på om bjella var problemet, og om han faktisk jakter bedre uten? Kanskje har han assosiert noe med den som gjør han usikker? For moro skyld satte jeg på han bjella igjen, men nå var det ingen hindring. Vi gleder oss begge til neste helg :)

Første jakttur for Oban

Oban, min korthårete weimaraner fikk såvidt prøvd seg på rypene i fjor, bare 7 måneder gammel. Spikerstand på 10 ryper med reis smakte godt, og det påfølgende året har gått med til månedsvis med trening. I år blir ilddåpen på skogsfugl, selv om jeg tror skogsfugl er noe i det tidligste laget å bryne seg på. God lydighet og ro i oppflukt sitter, så da får vi bare vente å se hva som skjer når et kull med orrfugl skvetter opp rundt han…


Fyll inn eposten din og få beskjed om nye innlegg på mail.

Bli med 13 andre følgere

Blogglisten
Bloggurat
Reklamer